PÅ CYKEL TIL KINA – Del av verdens drikkevann under kølen


DAG 64-68: Baikalsjøen.

Russerne er svært stolte av Baikal og det er lett å forstå, for det er en flott sjø. Vannet er krystallklart og rundt hele sjøen er det åser, høye fjell og stepper. Planen var opprinnelig at vi skulle starte seilturen fra øya Olkhon, for å komme opp i området hvor ingen turister reiser, men det skiftende været på Baikal fikk alle kapteinene til å riste på hodet over dette turforslaget.
Med de flatbunnede turbåtene kunne vi risikere å blåse bort på sjøen, ja rett og slett bli værfaste i flere døgn i en avkrok av Baikal. Og vi som bare hadde fem dager til rådighet…
Vi startet derfor vårt Baikal-cruise i Listvianka, byen som ligger ved Angara-elvens innløp. Den eneste elven som renner ut fra Baikal, da alle de 336 andre renner inn i sjøen.
Solen skinte og Per Arne hadde nettopp smurt seg inn med et tykt lag solkrem, da tordenskyene plutselig forvandlet himmelen til et svart tak. Vinden kom rett imot og den bare 22 år gamle kaptein,Nicolai, nektet å seile videre. Vi ankret derfor opp i Peshanka Bay. Det var helt i orden, for i baren i denne bukta hadde de masser av kald “Baltica 3”, sykkelguttas favorittøl. Her smakte vi for første gang “Omul”, Baikals berømte fisk. Den kostet 20 rubler, ca. 7 kroner, og var på størrelse med en makrell.Fisken var røkt, kjøttet fint og smaken var helt utrolig god. Kanskje den beste fisken vi har smakt.
Været den påfølgende dagen var grått, forblåst og trist. Ja faktisk var vi litt skuffet. I stedet for å ligge i solen på dekket som vi hadde håpet på, måtte vi sitte inne i kahytten hvor det var en helvetes støy fra den eldgamle dieselmotoren. Vi måtte rope til hverandre, så voldsomt støyet det.
Thor hadde gitt kapteinen Nicolai og styrmannen Alexander en flaske vodka kvelden før. Det var ingen god ide, for den påfølgende morgen ble det flere timers forsinkelse. Vi måtte vekke mannskapet.
Det var en rar følelse å seile på 1/5 del av verdens ferskvannsbeholning. Baikal er større enn Belgia og er verdens dypeste sjø med over 1,6 km på det dypeste. På ettermiddagen kom vi fram til landsbyen Buguldeika. Det er ikke et sted som er vant med besøk av folk fra andre land, for her er det ingenting å se, foruten en masse forlatte bygninger og falleferdige hus.
– De unge flytter til Irkutsk, fortalte en ung husmor som inviterte oss inn i hjemmet sitt. I det sparsommelig møblerte hus, var det en gammel vedovn som ble brukt til å varme vann, etc. Per Arne, som er en flittig bruker av mikrobølgeovnen hjemme, spurte hvor lang tid det tok å koke tevann. En halv time, svarte den unge kvinnen – mor til to barn på tre og fem år.
Dagen etter kom vi kun noen få sjømil opp mot Olkhon. Været ble bare dårligere og ganske kaldt. På den fjerde dagen kom vi endelig fram til Kushir, en liten, hyggelig fiskerlandsby på Olkhons vestbredde. Været var endelig blitt bra igjen, så Øyvind, Boris og Sasha lå det meste av dagen på stranda.
Den femte dagen seilte vi tilbake til Listvianka. Det varme kveldslys kastet lange skygger fra båten, og i denne idyllen la vi til kai.

LINK til ekspeditionens site