LINK til ekspeditionssite

Denne dagen gikk med til forberedelser til neste dags ankomst og innfarten på Tiananmen Square /Den Himmelske Fredsplass. Å få tillatelse til å komme syklende inn på plassen har vært en ufattelig vanskelig og omfattende prosess, og det å få tillatelse til å filme hele seansen nesten umulig. Spesielt for et utenlandsk TV-media. Men utrolig nok; begge våre forespørsler har godt i orden takket være Mr. Bai på China Radio International.
“Dessverre fikk vi alikevel ikke godkjent vårt ønske om å kjøre følgebilen inn på plassen samtidig med at guttene sykler inn.” fortalte Mr. Bai.

LINK til ekspeditionssite

Disse tekster blir sent med en Nera-sattellittelefon via Telenors forbindelse. Vi har vært avhengig og er svært glade for den enorme hjelpen fra Telenor, og kan fortelle at utstyr og betjening er ganske enkel i bruk. Dessverre har det vært vanskelig å sende fra Kina, for det er faktisk forbudt. Vi har derfor sneket oss til å sende om natten i stummende mørke, under den forutsetning at vi befant oss på et hotellrom med vindu som vendte ut mot sør-østlig retning, hvor satellitten befant seg.
Denne kveld kan vi kun sende fra gangen i tredje etasje, så vi håper ikke at personalet oppdager det. Det lyktes heller ikke denne gang å få forbindelse i og med for svakt signal. Derfor sendes dette referatet fra Business Center til én dollar pr. minutt.
Med over 11.000 km bak seg knakk Per Arnes sykkelramme i krank-området. Det er på ingen måte merkelig, for aluminiumskonstruksjonen har måttet tåle utallige kilometer på krevende underlag. Som for eksempel asfaltbelegg med flere huller enn asfalt, ujevne grusveier og i det hele tatt en veistandard som vi sjelden ser i Norge.
Per Arne er imponert over syklenes holdbarhet. Ikke minst at hjulene har holdt så bra. Øyvind var enig, men tilføyde at om han skulle hatt oppakning på sykkelen, ville han valgt en stålramme. Det eneste Thor og gutta har savnet på turen, hva syklene angår, er støtdempere på de verste strekningene. Alt i alt har sykkelutstyret klart oppgaven utrolig bra.
Per Arne skal selvfølgelig ikke spasere den siste biten til Beijing, for i bilen står en reserveramme.
Om tre dager kjører vi inn på Tiananmen Square i sentrum av Beijing. Vi har nemlig fått en gledelig nyhet fra Mr. Bai, vår kontaktperson på China Radio International, at myndighetene har gitt oss en særdeles sjelden tillatelse til å kjøre følgebilen inn på plassen. Det er vi glade for, for det betyr at Kenneth kan filme gutta fra bilen på deres vei inn over den kjempestore plassen. Og så kan Thor overrekke den russiske bilen til China Red Cross ved samme anledning.

Thor skriver:

Kenneth i aksjon med bildeoverføring og tekstmateriell via sattelittelefonen til siste nytt sidene.
En stor takk til Kenneth for hans store innsats med filming/foto og notater til dagboken.
Uten hans innsats…..

LINK til ekspeditionssite

Lao Wai! Lao Wai! hører vi fra alle kanter og i løpet av tre minutter er gutta omringet av minst 100 kinesere som stirrer vantro på disse merkelige skapninger. Når en av gutta så åpner munnen og det kommer underlige lyder fra munnen – altså norsk tale, ler folkene henrykt og tenker kanskje: De kan snakke! Det er som å være i zoologisk have, men på den gale side av gitteret.

LINK til ekspeditionssite

Dagen begynte med ennå et besøk på et bilverksted for å reparere – ja selvfølgelig – låsen i side- og bakdør.
For kvelden før hadde Kenneth rygget bilen inn til en mur, fordi vi ikke våget å
låse bakdørene pga. problemer med låsen. Derfor parkerte vi alltid bilen opp mot en vegg. Men akkurat denne kvelden, da han gikk ut for å sjekke hvor langt det var igjen til muren bak bilen, gikk også sidedøra i lås. Begge dørene foran har i flere måneder IKKE kunne åpnes utenfra, man må gå inn gjennom sidedøren til passasjerkabinen, og klatre frem og opp i førersetet, og så lukke opp døren foran. Og nå sto vi der, sperret ute fordi alle dørlåsene var defekte. Nøklene satt i tenningslåsen, hovedlyset sto på og motoren gikk på tomgang!
Ja, le du bare, men det var faktisk ikke veldig morsomt!
Vi må kontakte politiet, sa Thor, men hvor i all verden var vår tolk, Niky? Hun var ute med Oyang for å spise kveldsmat, så Kenneth løp ut for å prøve å finne henne. Imens forsøkte Anders og Thor, bevæpnet med lommekniv og lommelykt, å bryte seg inn i bilen. Og da var det en mann kom forbi. Han foreslo at vi kunne prøve å åpne bilen med hans bilnøkkel. Et idiotisk forslag, men la gå, tenkte Thor. Utrolig, men sant. Det gikk og døra var åpen.
Dagen etter kjørte vi på et verksted. Etter én time omringet av hundrevis av nysgjerrige kinesere, kunne følgebilen dra av gårde for å innhente gutta som hadde syklet i forveien og var allerede langt på vei bort fra Zhangwu. Da vi hadde spist lunsj med gutta på en restaurant like utenfor Fuxin, kjørte følgebilen i forveien. Den kom til et kryss hvor veien delte seg i to. Avtalen med gutta var at hvis vi bare skulle kjøre rett fram, kjørte bilen videre, men skulle vi svinge måtte vi vente på dem.
Her i Kina er gutta helt avhengig av Oyangs veianvisninger, for de kan ikke selv spørre om veien. I Russland var det enklere å uttale stedsnavn gutta skulle sykle til og fikk derfor lettere hjelp. I Kina er dette helt umulig, blant annet fordi de ikke har lært seg de obligatoriske 6000 kinesiske skrifttegn, som er nødvendig for å lese kinesisk!
Nå vel! Hovedveien gikk i sving mot høyre, mens den veien vi skulle gikk rett fram. Anders konkluderte med at her kunne det ikke være noen tvil. Vi skulle jo bare rett fram… Men gutta på syklene tenkte da de kom til samme sted, at de skulle følge hovedveien og ikke kjøre rett på…
Etter en lang stund og vi ikke så noe til dem, snudde vi følgebilen og kjørte tilbake mot Fuxin, men på en annen vei enn den de hadde kjørt på. Omtrent samtidig var Anders og Niky på vei ut av Fuxin for å lete etter gutta. Og sånn holdt vi på. Vi spurte folk om de hadde sett noen merkelige syklister, men ingen hadde sett noe. Vi konkluderte med at de måtte være i Fuxin og kjørte tilbake.
De var der fikk vi høre, men hvor? Vi fant dem aldri og derfor ble politiet i byen satt på saken. Vi andre dro igjen ut av Fuxin for å se om de hadde syklet tilbake til stedet vi spiste lunsj, noe som ikke var tilfelle.
På veien tilbake mot byen så vi en politibil. Anders innledet nærmest en biljakt for å innhente ordensmakten som kjørte ganske fort. Det lyktes endelig og politimannen i bilen ringte til stasjonen. Nordmennene var observert, fortalte mannen.
Fantastisk! utbrøt Anders, men gleden ble kort. For det hadde seg slik at på politistasjonen visste det seg at de nordmennene som folk hadde rapportert å ha sett, var oss i bilen.
Det var nå flere timer siden vi hadde sett gutta. De hadde nesten ingen penger og alt for lite vann. Det var 34 grader i skyggen der og da. Nå ble flere politibiler kommandert ut for å lete, deriblant en politibuss full av konstabler.
Vi kjørte rundt i byen med to konstabler i bilen i en halv time, da vi fikk beskjed over mobiltelefon at gutta var på politistasjonen i Qinghemen, byen vi hadde avtalt å overnatte i. Da vi kom fram hadde de syklet videre til hotellet. Der sto det flere hundre mennesker utenfor i håp om å få et glimt av disse høye, utenlandske gutta på sykkel. For oss ble det et gledelig gjensyn.

LINK til ekspeditionssite

Denne dagen sa vi farvel til Mr. Spy, også kallet Mr. Si Shin fra Indre Mongolias utenrikskontor. Det har vært en blandet opplevelse å ha denne mann med på turen. Først og fremst hadde vi aldri bedt om å få gubben med. Faktisk var vi lovet at vi kun skulle ha en eneste guide med oss, Mr. Oyang, men vi ble påtvunget en til. Altså Mr. Si Shin.
Han har selvfølgelig hjulpet oss med en masse underveis, men han hadde en sykelig trang til alltid å lede oss til byenes mest luksuriøse hoteller, selv om vi utallige ganger sa vi var ”budget travellers”. Verst av alt var at han rotet i våre private eiendeler… Spesielt var videojournalist Kenneths papirer av utrolig stor interesse. Å bla igjennom dem for å se om det skulle være noe kontrarevolusjonært materiale var spennende.

LINK til ekspeditionssite

At vi befinner oss i et kommunistisk land er utrolig vanskelig å forstå. For det er en heftig aktivitet med kjøp og salg overalt i byene. Gateselgere tilbyr alt fra stekt kylling til feiekoster, is og hvitløk. Butikkene overgår hverandre i store reklameskilt. På TV er det en strøm av såpereklamer, selv nyhetene er avbrutt av kommersielle budskaper. På gaten kjører de nyeste og største, japanske firehjulstrekkere og folk går rundt og prater i mobiltelefoner. Kommunistiske Kina virker langt mer kapitalistisk enn Norge!
Årsaken er de økonomiske reformer som Deng Xiaoping innledet på 70-tallet og som gradvis har introdusert markedselementer i økonomien. Men de politiske reformer, demokrati, selvstendig rettsvesen, ytringsfrihet m.m. lar som bekjent vente på seg.
Denne dag ble gutta velsignet med en veldig bra vei til Ulanhot. Kilometertelleren passerte de magiske 10.000 kilometer. Vi kjenner ennå ikke den eksakte distansen til Beijing, men vi vet allerede at ekspedisjonen ikke kommer opp i de 15.000 kilometerne vi trodde i begynnelsen. Det skyldes at de opplysninger Thor fikk fra myndighetene før starten ikke helt stemte med kartet.

LINK til ekspeditionssite

Når gutta kommer syklende forbi veiarbeidere og bønder ser de langt etter syklistene med et uttrykk av vanntro i ansiktene. For de fleste er det første gang de ser en utlending. Hvis ekvipasjen stopper i en landsby for å spise lunsj, så brer sensasjonen seg som ild i tørt gress. På få minutter har flere hundre kinesere samlet seg omkring gutta. Selv om de søker inn i restauranten, står folk utenfor og glor gjennom vinduene for å få et glimt av disse merkelige skapninger fra et sted kallet “Nor-way”. Det føles akkurat som å være i zoologisk hage, men på feil side av gitteret.

LINK til ekspeditionssite

Fra myndighetene i regionen Indre Mongolia som vi reiser i gjennom for tiden, er vi blitt påtvunget en lokal, mongolsk guide, Mr. Si Shin. Nå har vi altså to guider i og med vår guide fra Beijing, Mr. Oyang og vår tolk, Niky. Den nye guiden briljerer med at han ikke vet en dritt om veienes tilstand eller om avstandene mellom byene. Så før vi dro fra Zalantun, besøkte Thor avdelingen for anleggsarbeidere i Indre Mongolia, for blant annet å få oppklart det store mysteriet: Hvor langt er det til Beijing?
“2000 kilometer, sa den første. Nei, nei, det er 1540 kilometer, sa den neste”. Og vi var like kloke. Man kan da heller ikke forvente at den indre mongolske administrasjonen skulle vite distansen til landets hovedstad… Så Thor forlot kontoret enda mer forvirret enn før. Men én ting fikk han stadfestet, og det var at dagen i dag og i morgen vil bestå av elendige grusveier og ferdes på.

LINK til ekspeditionens site

Info via telefon fra Thor:

Kenneth er mye bedre i dag, og er ute og filmer. Bilen ga dem en ny overraskelse i dag, den fjerde og siste døra gikk også i lås. De måtte klatre opp på taket av bilen, og med en ståltrå gjennom takluka måtte de lirke opp låsen.

I et møte med styret i byen i dag, forhørte de seg om hvor langt det er igjen til Beijing. Selv ikke disse herrene var helt enige om distansen, noen sa 2000 km mens andre mente 1500 km. Så det er ikke godt og vite når de kommer frem til målet.

Middagen i går hadde gått bra, men da de har litt blandede erfaringer med maten, er alle blitt forsiktige, så det ble flest drinker.

Nye tekster og bilder får de ikke sendt over før de kommer til en internettcafe. Det er nemlig ikke lov til å bruke satelitt telefon i denne republikken, og de har jo med seg en som passer på at de ikke gjør noen sprell. De hadde tenkt og prøve å sende fra et hotellrom, men telefonen krever fritt rom foran senderen, så derfor blir dette ikke så lett.

LINK til ekspeditionens site