PÅ CYKEL TIL KINA – 230 km uten følgebil
Dag 9: St. Petersburg-Lubava Motel (Vinie). Distanse 233 km. Snitt 29,1 km/t.
“Det tar kun 5 timer å reparere bilen”, fortalte våre russiske guider, så Thor, Per Arne og Øyvind dro avgårde i forveien. Trafikken i St. Petersburg viste seg fra sin beste side og asfalten var god og jevn hele veien fram til Novogorod fylke. Denne regionen er ikke så rik som den vi kom fra, og det merket syklistene i det samme de krysset fylkesgrensa. Veien var stadig meget bred, så de syklende holdt trygg avstand fra biltrafikken. Men plutselig ble det grus på asfalten og 10 mil fra St. Petersburg ble det mange og store huller i veibanen. Det gjorde gutta ømme bak der du vet… Dette underlaget fortsatte de kommende 13 mil, og da var det Thor angret på at han ikke fikk med dempere til syklene.
Etter to timer lyktes det å finne et verksted til bilen i utkanten av St. Petersburg, men det tok lang tid før det var mulig å få mekaniker på den. Til Hennings store forskrekkelse splittet de bilen i tusen biter for å reparere den defekte gearkasse.
Det begynte å bli kveld og gutta på sykla hadde ikke sett snurten av følgebilen med mat, drikke og varme klær. Butikker og rasteplasser fantes det ikke mange av langs veien, som bare fortsatte mot horisonten åtte-ti mil der framme uten en eneste sving på veien.
Russerne har vokst opp i et planøkonomisk system uten de samme krav til effektivitet som i vesten, så på verkstedet tok det lang tid.
Der hvor veien deler seg mot den gamle vikingbyen Novogorod og millionbyen Moskva, satte sykkelteamet kurs mot hovedstaden. Gutta begynte å fryse i svette sykkelklær med korte bein og korte armer. De bestemte seg for å skille lag og lete etter et hotell.
Øyvind og Per Arne stoppet ved et hus, hvor et eldre ektepar bodde. Mannen drev tilfeldigvis og reparerte sin gamle Lada. Gutta spurte om veien til et hotell, men før de fikk snakket ferdig hadde frua stelt i stand middag med kjøttkaker og brød til de sultne syklistene. Russere er utrolig gavmilde, varme og hjelpsomme når det gjelder turister.
På verkstedet var folk omsider klare til å skru bilen sammen igjen, og Henning kommenterte at han ikke håpet det ble deler til overs.
Endelig, etter 12 timer på veien (8 timers effektiv sykling), lyktes det å finne et hotell. Men fremdeles manglet varme klær, så de velsmakende grillspydene med svinekjøtt og grønnsaker ble skyllet ned med rikelige mengder russisk nasjonaldrikk – vodka – for å holde varmen… Om ikke annet, en jævli god unnskyldning.
Først ved 21-tiden kunne resten av teamet trille ut av Putins fødeby. Problemet nå var bare at de ikke viste hvor gutta befant seg. Bare at de hadde syklet i retning Moskva.
De over 20 milene sydover gikk i sneglefart – 60 km/t. Det fordi vår nye sjåfør ikke likte å kjøre fortere. Og det var ikke fordi den velholdte veien eller fartsgrensa ikke tillot høyere hastighet.
Hoteller hadde det ikke vært å se på mange mil, så hjelperne i følgebilen fryktet at gutta satt ute et sted og hakket tenner. Ved politikontrollen PDS (tidligere kjent som GAI), fortalte at de hadde sett våre syklister på veien, så vi fortsatte søket. Men ingen hadde vel ttro på at de hadde syklet så langt. Først kl. 3.30 på morgenen ble følgebilen forenet med de sovende sykkelryttere.
Dag 8: (31 mai 2000) Ivangorod-St. Petersburg. Distanse 160 km.
Veteranbil fra år 2000
Kjenner du frysningen som oppstår når noen skriver med kritt på tavla og det gir fra seg skrikende lyder? Det var samme opplevelse Henning og Kenneth ble utsatt for den første dag i den splitter nye følgebil. Gearkassa låt nemlig like jævli som den vill ha gjort på en gammel Lada fra før krigen, men denne Gazelle var jo bare en uke gammel. Tro det eller ei, men girkassa var allerede utslitt..? Det betydde at topphastigheten vår var, ja hold deg fast – 60 km/t.
Etter å ha båret alt utstyret inn i Gazellen, var Øyvind, Per Arne og Thor utålmodige. De ville komme i gang med syklingen. Vinden var ikke den beste, for den var imot, men veien var heller ikke noe å skryte av. Byskiltene med russiske bokstaver introduserte nok en russisk landsby i malerisk forfall. Fargene på husene var dempet – de var slitt bort og ikke vedlikeholdt. Husene hadde rustne blikktak, vinduer med avskallet maling, mange uten glass og ingen murvegg var rett.
Blomster og busker tilføyde naturbildene sterke røde, gule og grønne toner. Utenfor husene satt gamle russiske bestemødre (baboschkaer) og solgte poteter til den solide russiske mat. De furete hender og værbitte ansiktene fortalte om gleder, sorger, håp og fram for alt om hardt fysisk arbeid. Når den ensformige trafikkbildet av osende russiske lastebiler, Ladaer og en Mercedes eller to, ble avbrutt av tre fargesprakende nordmenn på supermoderne sykkel, våknet folk ved busstoppestedene opp fra dagdrømmene og kikket forundret på ekvipasjen.
Shopping-vanskeligheter
Den daglige rutinen for følgebilens menn ble plutselig en komplisert affære. Her i Russland kjører man ikke bare inn på en bensinstasjon eller butikk for å vaske vannflaskene og kjøpe mat. Ute på landet er det langt, meget langt, mellom forretningene. Det lyktes likevel å finne en landhandel.
Å gå inn gjennom den falleferdige døra var som å gå 70 år tilbake i tiden. Ren nostalgi, som Norge på 30-tallet. Henning var utålmodig etter å få kjøpt mat til de sultne rytterne. Han gikk likegodt innenfor disken og begynte å rive varer ned fra hyllene. Det likte ikke den søte ekspeditrisen. Jenta var iført noe som lignet en stuepike-uniform.
Vann fantes ikke i bygningen, så det skjedde utendørs under strålen fra en sinkbøtte med kran.
Trafikk-helvete
Vel inne i St. Petersburg begynte det å bli vrient å ta seg fram – selv på sykkel. St. Petersburg vil bli for syklistenes del husket for et sinnssykt trafikkhelvete. Biler uten katalysatorer forurenset kraftig og drivstoffdamp holt på å ta livet av dem. I Moskva blir det nok forsøkt å investere i noen masker som reduserer problemet.
De brede boulevardene var flankert av rikt utsmykkede fasader og på fortauene vrimlet det av folk som skulle hjem fra arbeidet. De farverike ryttere kjørte sikk-sak mellom trolleybusser og biler i en times tid før de nådde målet: Hotel Oktoberskaja. Her var det til og med vann i kranene, men det var til gjengjeld rustrødt. Så nå går vi alle sammen rundt med et kledelig, rødt skjær i håret.
Recent Comments