PÅ CYKEL TIL KINA – Skitten bil får ikke forlate verkstedet
DAG 29: Perm – Kungur, dist. 59 km, snitt 25, eff.tid 4 t.
Vår russiske følgebil av merket Gazelle er nå en måned gammel men er allerede reparert to ganger, og vi skulle denne dagen på verkstedet igjen. Følgende er i stykker: Venstre sidedør, sidedøren til passasjerdelen og døren til varerommet. Dørene kan ikke lukkes ordentlig, bortsett fra bakdøra som ikke var til å få opp igjen. Dessuten fortsatte panseret å åpne seg og et panel på høyre sidedør har låst seg. Alt dette skulle gå på garantien, teoretisk sett, men ettersom det var flere måneders ventetid på service på merkeverkstedet, måtte vi i stedet bruke et annet verksted som kom til å ta betalt for reparasjonene. Da vi kom, måtte vi vente litt, det er vi så vant til etter hvert, for der var det lunsjpause.
Reparasjonene tok ganske mange timer og resultatet ble at dørene fremdeles ikke virker som de skal. Selv Gazelle-verkstedet hadde ikke delene til dørene på lager så det ble satt andre deler inn i stedet, og de passer selvfølgelig ikke helt til vår bil. Sidedøren til passasjerdelen lukker nå nesten hver gang, men bakdøren som nå iallfall kan åpnes, vil aldri bli helt bra igjen, iflg mekanikeren, Konstruksjonen er for dårlig, mente han. Vi skulle slippe å betale for reparasjonen tilslutt alikevel, bare 27 rubler for materiell, sa verksmesteren som ville yte den beste service han kunne. Ennå en gang kunne vi konstatere at russerne er utrolig vennlige og gjør alt de kan for å hjelpe oss.
Da vi hadde vært på verkstedet i 4,5 t trodde vi at vi endelig bare kunne reiser derfra. Men den gang ei. –Se hva det står på skiltet!, sa Sasha, -”Man får ikke kjøre fra verkstedet med en skitten bil!” Den måtte vaskes først! Det var lang kø til vaskeplassen og tre damer vasket biler grundig fra innerst til ytterst før de fikk forlate området.
Da følgebilen endelig kom fram til Kungur hadde syklistene kost seg der i tre timer med lekre hamburgere og iskald cola. Russerne er ikke så effektive, men de lager ganske god mat, vi kan ikke klage på det punktet.
DAG 28, tirsdag 20. juni, Otjer – Perm, dist. 110 km, snitt 27,5 km/t, eff. tid 4 timer
FØLGEBILEN KAN IKKE HELE TIDEN FØLGE SYKLISTENE!
Først etter 100 km greide vi i følgebilen å innhente syklistene og det er veldig typisk. For som vi har fortalt før, tid tar ting her. Først skal bilen pakkes, så skal vi finne et magasin, et lager, en butikk som både har vann, brød og syltetøy. Det er ikke lett, det krever ofte at man besøker 2-3 butikker, og så skal det kanskje ringes fra byen kommunikasjonssentral. Det å ringe her i Russland er en meget alvorlig handling som krever ganske mye tid, spesielt hvis det skal ringes til utlandet, og det er det vi helst gjør. Når så vi endelig kommer oss av gårde, kjører våre russiske venner ikke fortere enn i 60 km/ t. men til tider kommer vi opp et heseblesende tempo av 70 på åpen landevei med liten trafikk. Ganske visst er vår helt nye Gazelle en dårlig bil med 70-talls kjøreegenskaper sammenlignet med bilene i vesten, men det er nå likevel en grunn til at bilen har 5 gir. Men våre venner påstår hardnakket at en varebil helst skal kjøres mellom 50 og 60 km/t.
Ellers var veien til Perm ganske bra.
DAG 27, mandag 19. juni, Igra – Otjer, distanse. 130 km, snitt 25km/t., eff tid 5 t 10 min
DERE FÅR ET VÆRELSE BARE VI FINNER NØKKELEN TIL DET
Det meste av dagen var det sterk motvind, det var varmt, veldig varmt. I Otjer var folk nære på å vri hodene sine ut av ledd da disse tre syklistene våre kom kjørende i full fart gjennom byen. Alexander, eller Sasha som vi kaller ham, gikk til selveste borgermesteren for å få anvist et bedre hotell enn redselskabinettet i byens sentrum. Etter tre kvarters kjøring, venting, kjøring og venting fant han endelig en som kjente en som kjente en annen som hadde hørt om en som hadde fortalt at vi kanskje kunne få et rom i et flyktningleir. Men da vi kom dit, var nøkkelen blitt borte! Slikt tar man ikke så tungt i Russland, men man setter seg ned og venter, for det har russerne mye trening i. Det med tid har folk et helt annet forhold til her I landet, alt foregår i slow motion, noe som er vanskelig for oss å forstå.
Da vi kom inn til byen ble Boris satt av på landeveien ved bygrensen for å lede syklistene den riktige veien, men det viste seg at de hadde valgt en annen rute og hadde selv funnet fram til følgebilen. Så da Sasha hentet Boris hadde han ventet i tre timer uten å skjønne hvorfor verken syklistene eller følgebilen kom. Likevel var han ikke det minste sur, for i Russland tar alt bare så la-aa-ang tid.
Er det de eller vi som har et spesielt forhold til tid?
DAG 26 (søndag den 18. juni): Sumsi – Igra. Distanse: 160 km. Snitt/average: 26,5.
ET RENT TOALETT!
Denne dagen begynte med grusvei og fortsatte i alt 5 mil på denne måte, så det var en glede å komme på asfalt igjen, men veien ble først riktig bra de siste 3 mil.Så langt ute på landet forventer man ikke å finne et pent hotel, men det gjorde vi i landsbyen Igra. Stedet var nymalt, billig og så var det vann der (kaldt naturligvis) og toalettet fungerte. Men best av alt: Det var RENT! Utrolig men sant, vi hadde funnet et hotell hvor der var blitt gjort rent i løpet av den siste måneden. For selv om Russland er veldig fattig (fattigere enn man tror) og hotellene derfor er veldig slitte, så forstår vi ikke hvorfor man ikke bruker vann og såpe litt oftere på toalettene. Og det er ikke fordi det mangler arbeidskraft, der er nemlig en hær av ansatte på de russiske gastinitsaene.
A CLEAN TOILET!
We were at first cycling on gravelled road for 50 km, it was a pleasure to reach the asphalt paving again. That road was first very good after 30 km.
So far out in the countryside one does not expect to find a nice, clean hotel, but it that was exactly what we found in the village of Igra. The place was newly painted, cheap, and there was water, only cold of course, and the toilet was working! Best of all: It was CLEAN! Believe it or not, we found a hotel which had been cleaned up at least once the last month. Even if Russia is very poor, more poor than one can believe and the hotels therefor are very worn , we cannot understand why they not more often use more water and soap in the toilettes. It is not in lack of workers, it is an army of employed on the Russian gastinitsaene.
Recent Comments