PÅ CYKEL TIL KINA – Tilbake til 1800 tallet
DAG 25: Malmyz – Sumsi. Distanse: 127 km. Snitt: 22,8 km/t Effektiv sykkeltid: 5 timer og 34 min.
Klokken ringer 05.30. En fandens tid å bli vekket på en lørdagsmorgen og når det i tillegg regner er det ikke den beste starten på dagen.Vi skal rekke en ferje som går klokken 07.00 og har ikke tid til frokost. Egentlig ganske deilig. For en som ikke er så morgenfrisk kan det være et mareritt med de forbaskede A-menneskene som kakler i vei konstant hver bidige morgen. En av våre russiske hjelpere har en stygg uvane med å banke på døren lenge før klokken ringer og stikker et overblidt tryne inn Goooood mooorning, have you sleeept well?.med et glis som går fra øre til øre ; -Soon brekfaaaast!! Til hans hell rekker jeg aldri å få tak i en sko og plante den mellom tenna hans før han smeller igjen døra.
Vi pakker ned pikkpakket vårt på rekordtid og passer på å holde pusten når vi går gjennom inngangspartiet på hotellet. Det lukter bare helt for jævlig fjøs der. Og sånn det lukter ser det også ut. En kan bare glemme alt en kan om en – to – tre – osv -stjerners hotellklassifiseringer når en kommer utenfor de store byene i Russland. I begynnelsen ble en overrasket når det ikke var varmtvann i dusjen. Og toalettpapir , nei da, dette er det jo en selvfølge at en tar med seg selv når en legger seg inn på hotell. På dette ”hotellet” var det ikke dusj med kaldt vann engang, og utedo ved resepsjonen. Vel – vel, nok om hoteller for denne gangen.
Etter 10 km kommer vi inn på grusvei for første gang og med pukkstein nesten like store som tennisballer. Dette hadde vi ikke tatt med i betraktningen og begynte å lure på om vi ville rekke ferja. Etter en stund ble grusveien bedre og vi tråkket på. Det viste seg at det ikke var grus men gjørme og med ”sliksdekk” ble det såpeglatt. Vi vinglet av gårde og holdt på å gå i grusen så det sang flere ganger. Heldigvis var det ikke biler på veien, slik at vi slapp å bekymre oss om det.
Klokken 07.00 ankom vi ferjeleiet hvor det stod masse russere og ventet. Det er nok helt minimalt med turister på denne ruten og når vi i tillegg kommer med fargesprakende sykkeltøy, fancy sykler oghelt fra Norge ble vi vist stor oppmerksomhet. Om de syntes vi var litt rare og spesielle, var det gjensidig. Her var det personligheter som kunne gått rett inn i tegninger og fortellinger til Kjell Aukrust. Gamle gubber uten tenner eller med så mye gull i munnen at det skinte som en russisk solnedgang, der de satt på sine motorsykler med sidevogn. Henning, The Grand old Man som er med i følgebilen, har alltid en morsom kommentar om ting han ser,som at; – Dette er som i Norge for 250 år siden, eller-Dette er sånn man fant på setrene i Norge i 1803, og ting i den duren. Hvis en trekker fra ca. 70 % på det han sier, stemmer det sånn noenlunde. Øyvind og jeg har blitt litt påvirket av ham, så vi fant ut at motorsyklene måtte være fra før 1. verdenskrig.
Russerene prater i vei på russisk og vi svarer på norsk. I begynnelsen prøvde vi oss på engelsk men det kan de ikke heller, så det er like greit med norsk. De skjønner akkurat like lite uansett.
Billettdama på ferja var ca. 1.50 m høy og like bred, med en orange redningsvest I størrelse XXXL surret rundt kroppen.Hun krevde inn pengene med hard hånd. Det var en som ikke fikk frem pengene raskt nok etter hennes mening og da gjør man som man sikkert lærer på den Russiske Høyskolen for ferjebillettører; løfter raskt høyre foten og tramper lynraskt og hardt til på foten til kunden. Da kom pengene fram på en – to – tre. Hun måtte vært et funn for Oslo sporveier.
Da vi kom i land på den andre siden begynte moroa.Her syklet vi altså på en av hovedveiene mellom to millionbyer, Kazan og Perm, og så kunne veiene like gjerne vært små sideveier i Afrika. Det var bare gjørme og dype hjulspor. Etter en stund begynte det å bli tyngre og tyngre å trå rundt og til slutt var det helt umulig å sykle lenger. Det hadde pakket det seg så mye gjørme mellom sykkelrammen og hjulene at det låste seg. Vi måtte bære syklene til vi kom til en bedre vei. Selv om det regnet og vi måtte bære syklene, var det faktisk veldig moro. Det er slike øyeblikk en husker etterpå, og ikke de fine asfaltveiene.
Etter noen mil på denne grusveien kom vi frem til en liten landsby hvor det fantes en landhandel. Kassaapparatet var en kuleramme og damene bak disken syntes nok det var stas med turister, for de gliste og lo. Vi kjøpte russisk sjokolade og satte oss på trammen. Mens vi satt der kom det en hest med en eldgammel vogn som det var en rusten jernkasse på.Det utrolige er at det var brødforsyningen som kom med varmt og fersk brød. Tenke seg til at i år 2000 kommer brødforsyningene til butikken med hest og vogn. Helt utrolig. Det er en vanvittig forskjell mellom by og land i Russland og her var vi plutselig tilbake 250 år, ifølge tidsregningen til Henning.
Etter noen mil til kom vi på asfaltvei igjen. I et veikryss stoppet våre russiske venner en bil for å høre om det var et hotell i den lille byen som vi skulle til. Personen i bilen viste seg å være politimesteren i den byen og han kunne fortelle at det ikke var noe hotell der, men det var ikke noe problem for vi kunne ligge på brannstasjonen. Med ham som eskorte bar det rett inn i til brannstasjonen hvor vi ble innkvartert. Det var ikke måte på gjestfrihet, for på kvelden ble vi invitert til russisk badstue med halve politistyrken. Politimesteren var liten og hadde en kjempekulemage. Alle overtennene var av gull, mens undertennene var i sølv. Uten uniform hadde han lignet mer en russisk kjeltring enn en politimester, men dette er skikkelig bakvendtland og kanskje av den grunn er han politimann. Han var mektig stolt av sin røde Lada av eldre årgang, som var stylet etter alle russiske regler. Øverst ifrontruten var det et gromt Lada Sport -merke og kula på girstangavar gjennomsiktig med en rose inne i. Stereoanlegget skrudde han på full guffe og med bare en sprengt høyttaler låt det helt forferdelig.
Etter badstuen hentet han trekkspillet og sang russiske sanger så det gjallet i veggene. Glansnummeret var når han spilte på både trekkspillet og på en kam med avispapir rundt samtidig. Vi fikk utlevert poltimerker for å ha på jakker og luer, så nå kan vi leke russiske politimenn. Alle politimennene drakk øl både i badstuen og under forspillet, men kjørte gjorde de uansett. Når vi skulle på den lokale kaffeen for å fortsette festen der var det helt naturlig at de kjørte bil dit. De skjønte ikke at vi foretrakk og gå det lille stykket ned til kaffeen.
Da det stengte på kaffeen dro Øyvind, Shasha og en politimann videre til et diskotek.Resten av gjengen dro tilbake for å sove. Vi våknet seinere av at det var masse fnising og skråling ute på gangen. Det var gutta som hadde truffet noen jenter på diskoteket og hadde bedt dem med på nachspiel på brannstasjonen. Problemet var at de ikke hadde noe rom å ha festen på, men dette skulle Øyvind fikse. Han vekket brannmannen som hadde vakt for å få tak i en nøkkel til et rom som det ikke var noen på. Han hadde heller ikke nøkkel til rommet og de var like langt. Men de ga seg ikke med det og dirka opp låsen og de trodde at nå var alt klart. Da de endelig fikk åpnet døren, var rommet fullt av gamle bildeler og selv etter russisk standard ble dette i værste laget for jentene.
Øyvind`s neste forslag var å fortsette inne i en brannbil…
Recent Comments